Lev Trotskij

Lev Trotskij ble født i Janovka i Ukraina, som da tilhørte det Russiske keiserriket. Hans originale navn var egentlig Lev Davidovitsj Bronstein, men tok navnet Trotskij senere etter å ha fluktet fra fengsel. Han ble født inn i en velstående bondefamilie med jødisk bakgrunn, men på tross av det var han ikke religiøs. Han var en viktig person under den russiske revolusjonen i 1917, da han var Vladimir Lenins høyre hånd, og en motstander av Josef Stalins politikk. 

Når Trotskij var 8 år flyttet han til Odessa hvor han gikk på skole, og flyttet videre til nåtidens Mykolajiv for å avslutte utdanningen. Når han var der ble han for første gang introdusert av Marxismen, men ble ikke påvirket før senere, når han satt i fengsel

I 1897 bidro han til grunnleggelsen av den Sør-Russiske Arbeiderunionen, noe som fikk han arrestert innen ett år. Han var i fengsel i 2 år fram til en rettsak der han ble dømt til 4 års straff i Sibir. Når han var i fengsel møtte han Alexandra Lvovna, som også var en revolusjonær og sendt til Sibir. De giftet seg og fikk 2 døtre.
Når han hadde sonet straffen i 1902 gikk han i eksil, forlot kona og barna sine og skiftet navnet sitt til Trotskij ved hjelp av falske dokumenter, et navn som han tok i bruk resten av livet. Han greide til slutt å komme seg til England hvor han ble medlem av det sosialdemokratiske partiet og møtte Vlaidimir Lenin. Lenin var da redaktør for avisen Iskra, som betyr gnist. Der møtte han også på andre marxister, blant annet Georgi Plekhanov, Pavel Axelrod, Vera Zasulich og Julius Martov. Trotskij giftet seg på nytt i 1903 med Natalia Ivanovna som han fikk to sønner med.

I løpet av de tidlige årene i det sosialdemokratiske partiet, var det mange uenigheter om paritets lederskap over sin form og strategi. Vladimir Lenin ville ha et lite parti med profesjonelle revolusjonærer som skulle føre en stor kontingent av ikke-parti støttespillere. Julius Martov var for en større, mer demokratisk organisering av støttespillere. Trotskij prøvde å akseptere de to splittede partene, noe som resulterte i en rekke sammenstøt med begge gruppenes ledere. Mange av sosialdemokratene, blant annet selve Josef Stalin, holdt med Lenin. Trotskij holdt seg nøytral og ble sett på som illojal. Vladimir Lenins gruppe ble kalt Bolsjevikene, mens Martovs gruppe kalte seg for Mensjevikene. Det sies også at Trotskij først støttet Martov, men at den alliansen var kortvarig.

Den 22. januar 1905 marsjerte ubevæpnede demonstranter mot den russiske tsaren, men ble drept av keiserens garde. Når Trotskij fikk høre om dette reiste han tilbake til Russland for å støtte demonstrantene. Ved slutten av året var han allerede leder av bevegelsen. I desember ble opprørene hindret og Trotskij ble arrestert og nok en gang sendt til Sibir. Under rettsaken forsvarte han seg på en såpass heltemodig og dristig måte at populariteten hans økte enda mer blant partiets elite.

I 1907 greide han å rømme fra fengslet og flyktet til Europa, hvor han levde i eksil i diverse byer, blant annet Wien, Paris, Zürich og New York i USA. Der brukte han mye tid på å skrive russiske revolusjonærdagbøker, inkludert Pravda, og snakket for fredelige framgangsmåter og anti-krig.
Dessverre så greide Okhrana, keiserens hemmelige politi, å overtale britiske myndigheter til å få han arrestert i Halifax, Canada. Han ble holdt til fange der i en måned, inntil den russiske provisorisk regjering krevde løslatelsen. Etter at han returnerte til Russland i mai 1917 henvendte han seg kjapt til problemene som hadde blitt dannet i post-revolusjonære Russland. Han mislikte blant annet den provisoriske regjeringen på grunn av at de ikke greide å få til resultater. Den nye statsministeren, Alexander Kerenski, så på Trotskij som en stor trussel og fikk ham nok en gang arrestert. Når han var i fengsel ble han tatt inn av Bolsjevikpartiet og løslatt kort tid etter. Han ble etterpå valgt som formann i Petrograd Sovjet, en plass som var sterke motstandere av den provisoriske regjeringen.

I november 1917 ble den provisoriske regjeringen styrtet og den sovjetiske folkekommissærenes råd, Sovnarkom, ble dannet med Vladimir Lenin som formann. Lev Trotskijs første rolle i den nye regjeringen var å tjenestegjøre som kommissær for utenrikssaker og å skape fred med tyskerne. Samtalene begynte i 1918, og Tyskland hadde en lang liste med krav om territorium og erstatning. Trotskij ville vente med å svare den tyske regjeringen, i håp om at de ville tape mot de allierte eller lide fra et internt opprør. Men Lenin følte at det var behov for fred med tyskerne, så de kunne konsentrere seg om å bygge opp en kommunistisk regjering i Russland. Trotskij var uenig og trakk seg fra embetet.

Etter bolsjevikene hadde tatt kontroll over den sovjetiske regjeringen, erklærte Lenin opprettelsen av den røde armé, og ga Trotskij stillingen som leder for den. Dens første ordre var å nøytralisere den hvite armé, sosialist revolusjonærer som var motstandere av bolsjevikene, under den russiske borgerkrigen. Trotskij viste seg å være en flink militær leder etter å ha skaffet den massive hæren, på hele 3 millioner, seier. Det var en vanskelig oppgave, siden han måtte dirigere en krig som foregikk på hele 16 forskjellige fronter. Det hjalp heller ikke at noen av medlemmene av den sovjetiske ledelsen, blant annet Lenin, involverte seg selv med strategier som omstyret mange av hærens ordre og tilbakekalte mange av Trotskijs ordre. Ved slutten av 1920 greide bolsjevikene endelig å vinne borgerkrigen og fikk da kontroll over den sovjetiske regjeringen. Etter at den hvite arméen trakk seg ble Trotskij utnevnt som medlem av kommunistpartiets sentralkomité. Han fikk en klar stilling som Lenins høyre hånd i Sovjetunionen.

I vinteren 1920 til 1921 bevegde den sovjetiske regjeringen seg fram og tilbake mellom krig og freds-operasjoner. Under disse hendelsene vokste det fram en debatt om rollen til fagforeningen. Lev trodde at arbeiderne skulle ikke ha noe annet enn frykt for regjeringen, og mente at det skulle være statlig kontroll over arbeiderne. Han mente at dette ville gi tjenestemenn strammere kontroll over arbeidet og legge til rette for en større integrasjon mellom regjeringen og arbeiderklassen. Lenin kritiserte Trotskij og anklaget han for å trakassere fagforeningene og for å oppgi sin støtte for arbeiderklassen. Det utviklet seg et brudd mellom de to, og andre tjenestemenn, inkludert Josef Stalin, ga sin støtte til Lenin for egen fordel.

Etter hvert som Trotskij nektet å endre posisjonen sin vokste det en uenighet i partiet, og Lenin var redd for at konflikten ville splitte partiet. På et møte i den 10. partikongressen, i mars 1921, kom spørsmålet på spissen når flere av Trotskijs tilhengere ble erstattet av Lenins løytnanter. Trotskij ga endelig opp motstanden, og for å vise sin lojalitet til Lenin befalte han et underslag av Kronstadtopprøret, et opprør bestående av sjømenn og havnearbeidere som protesterte mot bolsjevikenes hardhendte taktikk. Men skaden var allerede gjort, og Trotskij hadde mistet mye av sin politiske innflytelse.

I 1922 hadde alt presset fra revolusjonen og skadene fra et tidligere attentatforsøk tatt knekken på Vladimir Lenin. Han begynte å lide av et hjerneslag, og det ble stilt spørsmål om hvem som skulle ta over makten i Sovjetunionen. Lev Trotskij virket som det åpenbare valget, med sin høye rangering i det kommunistiske partiet. Dessverre så hadde han krenket mange i politbyrået, den utøvende makten i de fleste kommunistiske partier som tar av seg de fleste politiske avgjørelsene, og medlemmene i byrået, blant dem Josef Stalin, startet en styrke for å gå i mot han. Den forrige måneden hadde Lenin utnevnt Stalin som generalsekretær av den sentralkomiteen i regjeringen. Selv om det ikke var en betydningsfull rolle da, så ga det han kontroll over alle partimedlemmenes avtaler. Han konsoliderte makten sin fortest mulig og samlet opp allierte som skulle stå i mot Trotskij. Stalin hadde også vært en trofast Bolsjeviker, mens Trotskij var medlem av mensjevikene. Det var først i 1917 at han ble medlem av bolsjevikene når han så at de ville få til en revolusjon.

Trotskij og Stalin hadde noen uenigheter, og selv om de var enige i mye, så var det nok Stalins hat som forårsaket konflikter mellom dem. Lenin og Trotskij trodde på et demokratisert og globalisert sosialistisk styre, mens Stalin ville ha sosialismen i kun et land, og gikk inn for et totalitært styre, som gikk ut på at han misbrukte sosialismen til sin egen fordel, noe som ikke var poenget med den i det hele tatt. Trotskij støttet også Nazistene før 2. verdenskrig, for å unngå konflikter med Tyskland, men valgte ikke å stole på nazistene. Stalin trodde at den tyske kulturen var ond og at alle tyskere måtte drepes (Her menes det i en overdrevet forstand).

Mellom 1922 og 1924 prøvde Lenin å kontre noen av Stalins påvirkning og støttet Trotskij på forskjellige anledninger, han så nemlig på noen av Stalins meninger som ondskapsfulle. Men et tredje hjerneslag gjorde Lenin nesten stum og Stalin var fri til å presse Trotskij ut av sin makt. Lenin døde 21. januar 1924, og Trotskij ble isolert og alene, utmanøvrert av Stalin. Mellom 1925 og 1928 ble Trotskij gradvis skjøvet fra makten og innflytelsen av Stalin og hans allierte, som avviste Trotskijs rolle i den russiske revolusjonen og hans militære rulleblad. I oktober 1927 ble Trotskij utvist fra sentralkomiteen og sendt i eksil følgende januar til den veldig avsidesliggende landsbyen Almaty, som da het Alma Ata og ligger i dagens Kasakhstan. Stalin syntes ikke at det var langt nok vekk, og forviste Trotskij fra hele Sovjetunionen i februar 1929. I løpet av de neste syv årene levde han i Tyrkia, Frankrike og til og med Norge. Etter hvert ville han prøve å komme inn i USA og bevise sin motstand overfor Stalin, men ble nektet inn i landet og fant da veien til Mexico City i 1937.

I Mexico fortsatte han å skrive og kritiserte Stalin og det sovjetiske styret. I løpet av 30-tallet erklærte Stalin han for en konspirator og en folkefiende. I 1936 ble seksten av Trotskijs allierte anklaget for å hjelpe Trotskij med sitt forræderi. Alle 16 ble dømt skyldig og ble henrettet. Stalin bestemte seg deretter for å ta livet av Trotskij. Allerede tidlig i 1940 hadde helsen hans blitt dårligere og han var klar over at folk var ute etter å drepe han. I februar skrev han testamentet sitt hvor han uttrykket sine siste tanker for ettertiden og nektet Stalins anklagelser. 

20. august 1940 satt Trotskij rolig ved pulten sin i arbeidsværelset sitt i Mexico City. Ramon Mercader, en hemmelig agent for Sovjetunionens hemmelige politi, angrep Trotskij med en isøks som han penetrerte inn i bakhodet på Trotskij. Dette var dessverre, for Ramon, ikke nok til å ta livet av Trotskij. Han reiste seg, med øksa i hodet, og spyttet på Ramon, før han begynte å jage han. Livvaktene hans reagerte på støyet og klarte å ta av seg drapsmannen. De drepte han nesten, men Trotskij ba dem om å la han leve fordi han "hadde en historie å fortelle". Trotskij ble sendt på sykehus, men døde dagen etterpå av en viss skade fra en isøks fra gårsdagen…

Arven fra Trotskij

I flere tiår ble Trotskij undertrykt i Sovjetunionen på grunn av Stalins hat og hans totalitære styre. Men 10 år etter Sovjetunionens fall ble Trotskijs rykte «rehabilitert» av den russiske regjeringen. Hans arv av å være den mest brilliante individet i den kommunistiske revolusjonen og hans rykte om å være en utrettelig arbeider, fengende foredragsholder og en avgjørende administrator ble gjenopprettet. Noen historikere mener at hvis det ikke hadde vært for at Trotskij underordnet seg Lenin under bolsjevikrevolusjonen, så kunne historien om Sovjetunionen vært veldig forskjellig. Men Trotskij tillot hans intelligens og arroganse å motvirke de med mindre stand enn seg selv, og til ble til slutt fremmedgjort av mange rundt seg, slik at svikefulle menn som Stalin kunne utnytte.

Trotskij tok også med seg trotskismen. Dette var en politisk ideologi som oppsto på grunnlaget av Levs kritikk av Sovjetunionen. Den er i dag betegnelsen på en rekke ulike sosialistiske og kommunistiske retninger. Trotskismen har vokst seg stor i Sri Lanka og Bolivia, og Brasil og Argentina har trotskistiske partier, men Frankrike er det landet der trotskistiske partier har fått størst oppslutning ved valg. Utenom den russiske revolusjonen så har ingen trotskistiske bevegelser stått i spissen for noen sosialistiske revolusjoner.
Trotskismen fikk mye innflytelse fra marxismen, og Trotskij så på seg selv som en ortodoks-marxist, som var den versjonen av marxismen som kom ble utbredt etter Karl Marx sin død. Kjennetegn på Trotskismen var blant annet støtte til strategi for permanent revolusjon, kritikk av post-1924 ledelse av Sovjetunionen og dets funksjoner etter 1933, støtte for sosial revolusjon i de avanserte kapitalistiske landene gjennom arbeiderklassens masseaksjon, støtte for proletarisk internasjonalisme, og bruk av en «overgangsperiode» som krevde at det var brobygging mellom det daglige strevet til arbeiderklassen og de maksimale ideene av den sosialistiske omformingen av samfunnet. Troen på en permanent revolusjon, slik den beskrevet av Karl Marx, var å fortsette å forfølge sine klasseinteresser selvstendig og uten kompromiss, til tross for tilnærmelsen for politiske allianser og til tross for den politiske dominansen av motstridende deler av samfunnet.
Trotskismen er en venstreorientert politisk styring, som støttet demokratiske rettigheter i Sovjetunionen. De var i mot politiske avtaler med imperialistiske makter, og ville være talsmann for revolusjon i hele Asia og Europa.

Spørsmål:

1.       Trotskij virket som den ideelle lederen til å ta over styret i Sovjetunionen etter Lenin, hvorfor ble han ikke det?

2.       Hva går trotskismen ut på?

3.       Hva var Stalin og Trotskij uenige i?

Kilder

1. http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/trotsky_leon.shtml

2. http://www.cracked.com/article_16822_7-historical-figures-who-were-absurdly-hard-to-kill.html

3. http://www.biography.com/people/leon-trotsky-9510793

4. http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/RUStrotsky.htm

5. http://www.johndclare.net/Russ_Stalin_and_Trotsky.htm

Kildekritikk
Jeg har brukt forskjellige kilder som sier mer eller mindre det samme, men noe var bedre strukturert og mer forståelig enn de andre, så jeg forholdt meg stort sett til de. Det var vanskelig å finne ut hva noen mente, men når jeg fikk innblikk fra andre kilder så gikk det an å sette puslebitene sammen. Kilde nummer 1 hadde ikke mye informasjon, men var vært å ta med. BBC virker som en saklig og pålitelig kilde. Kilde nummer 2 er kanskje ikke like troverdig som alle andre fordi den ikke er like seriøs, men jeg mener at det fortsatt er en pålitelig kilde, selv om noe kan være oppdiktet for en mer spennende effekt. Kilde nummer 3 var den jeg synes var mest troverdig, siden det er et anerkjent oppslagsverk for historiske personligheter. Kilde nummer 4 var litt vanskeligere å følge med på, siden ting ble forklart ut av kontekst som gjorde at stoffet ble vanskelig å følge med på. Jeg valgt fortsatt å bruke noen elementer fra denne kilden. Kilde nummer 5 virker som om det er satt sammen av hva de har funnet fra flere steder på nettet eller historiebøker, men jeg brukte ikke mye av den siden lite av stoffet var relevant. Kildene er stort sett tatt ut av historiebøker, og som nevnt i teksten så ble ryktet til Trotskij gjenopprettet så sent som i 2001. Hvis jeg hadde funnet stoff fra før denne tiden så kunne historien min blitt svært annerledes, siden han var en folkefiende i Russland fram til da. 
Alle kildene er tatt fra historiebøker, og forteller ikke noe direkte fra synsvinkelen til personene på den tiden.